Jeg har i alle år jobbet med ord. Som prest, foredragsholder og forfatter, men ordene har sin klare begrensning, og det er ikke så lett å få frem de stemningene jeg ønsker. Ordene har så lett for å komme fra hodet og logikken, og jeg har oppholdt meg i små mentale rom.

Med bildene er det lettere å uttrykke følelser. Fra hjertet og ikke hodet. Dette er mitt fristed. Det er som å ha kommet ut av et fengsel. Nå kan jeg puste friere, og bildene står i kø for å komme ut. For en lettelse. Dette er mitt fristed. Jeg som i alle år har gått og ventet på at det skulle ringe ut til friminutt for meg.

Så fant jeg allikevel, etter alle disse årene nåde. Farvenes nåde. Når jeg ikke er fornøyd med et bilde, kan jeg bare rulle over med hvitt og begynne på nytt.

For en jubel når jeg ser på bildene dagen etter – og har fått til noe.

Kontraster fascinerer meg. Jeg prøver å få frem lys i bildene. Noe vakkert, noe som åpner opp. Lek og fantasi. Noe abstrakt. Slik at den som ser bildet kan legge sitt eget idet. Tolke det på sin egen måte.

Jeg er selvlært og vil ikke lære så mye teknikk for da er jeg igjen oppe i hodet. Nå skal det være eventyr og drøm.

Dette er kanskje en klokskap (les galskap) som kommer med alderen. Nå gjør jeg som jeg selv vil. Nå vil jeg leve min egen historie!